Supervisory Scheme Under Endre Financial System

Ved første utviklingstrinn, forutsatt at kommersielle banker de fleste av tjenestene til finansiell tjenesteyting. Senere med utseendet til en rekke andre finansielle mellomledd tjenester, for eksempel investering bank, forsikring, ble fondsforvaltning, (spesielt mellom 1930 og 1970) strenge avgrensning linjer mellom de ulike finansielle mellommenn og deres funksjoner er pålagt med direkte kontroll over konkurranse mellom slike mellomledd. For eksempel Glass-Steagall Act i USA i 1933 forbudt ytelse av investeringstjenester bank av forretningsbank institusjoner og italienske Banking Law of 1936, som etablerte prinsippet om skillet mellom bank og ikke-økonomiske aktiviteter.

Med sikte på å begrense risikoen for finansiell ustabilitet, store restriksjoner på bransjer, geografisk lokalisering og drift av finansielle foretak eksisterte i mange land, noen ganger supplert med tak på innskuddsrente, ny oppføring restriksjoner og offisielle toleranse for kartell-type avtaler . Resultatet, i mange tilfeller var opprettelsen av cartelized oligopolistic klubber av semi-spesialiserte mellommenn, som førte til utseende i stor grad selvregulerende klubber med avtalte regler for oppførsel.

Den cartelized oligopolistic strukturen begrenset konkurranse, garantert franchise verdi og redusert sannsynlighet for svikt. Dette skyldes blant annet internasjonal stabilitet oppnås av Bretton Woods ordninger. Dette reduserte behovet for økonomisk veiledning. Så i løpet av årene banktilsyn ikke spilte den sentrale rollen i sentralbanker aktiviteter, på grunn av den struktur som reduserte behovet for regulering og lot selvregulering. I USA Federal Reserve ble den store spilleren i regulering og tilsyn bare etter vedta en Bank Holding Company Act i 1956 som tilordnes sentralbanken tilsynsordning over BHCs.

Oligopolistic strukturen redusert konkurranse, effektivitet og innovasjon. Beskyttede og regulerte finansielle systemet ble avskaffet under vilkår av økt internasjonal konkurranse, teknologisk innovasjon, kjøre for effektiv, bedre tjenester for kundene og retur av liberale, markedsbaserte ideologi. Ustabilitet og feil ble hyppigere og førte til større engasjement sentralbanker i tilsynsvirksomhet. Videre har dette også ført til tåkelegge av tidligere klare grenser mellom ulike typer finansiell tjenesteyting. Universal banktjenester ble mer populært og vanlig. Bank blandet med forsikring, bank forsikring og foretok fondsforvaltning. Til slutt, dette medførte at de forsøker å føre tilsyn separat av funksjon ville ende opp med flere veiledere involvert med samme institusjon.

Så var åpenbare konklusjonen som ble nådd plassere ansvar for tilsyn med alle finansielle mellommenn i én institusjon. Men dette naturligvis skyldes et problem for sentralbanker, som ønsker å opprettholde intern kontroll av banktilsyn.

På den annen side, slik samling gir stordriftsfordeler oppstår fra ett sett av sentrale støttetjenester (informasjonstjenester, lokaler, menneskelige ressurser, økonomisk kontroll etc), en enhetlig ledelsesstruktur, en helhetlig tilnærming til standard-innstillingen, godkjenning, tilsyn , håndhevelse, forbruker utdanning og takling av økonomisk kriminalitet. Det resulterer også i økonomiene i omfang antyde at enkelttjenester regulator vil være i stand til å takle tverrsektorielle saker mer effektivt enn flere separate spesialist regulatorer.

Derimot vil plassere all veiledning under taket av sentralbanken må ta ansvar for veiledning over aktiviteter som lå utenfor dets historiske sfære av kompetanse og ansvar. Et opplagt eksempel på dette ville være markedspris risiko mot kredittrisiko. Bank institusjoner meste avtale med kredittkort risiko, mens verdipapirforetak ansiktet markedspris risiko som stammer fra svingningene i markedet prisen på verdipapirer holdt av finansinstitusjon.

En enda mer alvorlig problem ville oppstå ut av hvordan du setter grensene mellom disse sub-sett av innskytere / institusjoner som ville bli omfattet av forekomsten forsikring, den långiver i siste instans (LOLR) anlegg, osv., og de ikke så dekkes . Sentralbanken ville være uvillig til å utvide sin operative ette å håndtere finansielle markeder og institusjoner hvor problemstillinger knyttet til systemiske stabilitet er begrenset og kunden beskyttelse av mye større betydning.
One more forslaget var å delegere ansvar til tilsynsmyndighetene flere byråer utenfor sentralbanken. Dette alternativet krever full og fri utveksling av informasjon mellom flere etater på nasjonalt og internasjonalt nivå. Innenfor EU har lovgivning pålagt en plikt til disse myndigheter til å samarbeide, kan imidlertid gjennomføringen av dette bli vanskeligere. Denne modellen krever også harmonisering av kapital standarder. Dette skulle tilsi at risikoen påløper vil være underlagt de samme standarder uavhengig av hvilken enhet av bedriftens organisasjon de er påløpt.

Et åpenbart problem med modellen er fordeling av ansvar mellom ulike veiledere. Tradisjonelt har landene organisert sine Prudential rammeverk langs institusjonelle linjer. Dette har generelt vært på en tredelt basis (banker, verdipapirforetak, forsikringsselskaper), bortsett fra i land som Tyskland og Sveits som har universell banksystemer, der verdipapirvirksomhet er generelt ansett som bankvirksomhet. Så det er vanskelig å fordele det under bestemte veileder.
Ett alternativ forslag var å dele strukturen av tilsyn i to formål: systemiske stabilitet (Prudential supervision) og kunde beskyttelse (gjennomføring av virksomheten tilsyn). Dette var det Twin Peaks forslaget, talte i Storbritannia hovedsakelig i arbeidet med Michael Taylor (1995 og 1996). Den tilsynsorgan ladet med kunden beskyttelse naturlig ville ta ledelsen i noen områder, markeder og institusjoner. I motsetning til dette, kroppen belastes med ansvar for systemiske stabilitet ville ta ledelsen i å håndtere betalinger systemet, og med visse aspekter av bank-og kanskje andre finansielle markeder. I praksis er imidlertid i stor grad et systemisk stabilitet regulator og en kunde beskyttelse regulator mest trolig ville iverksette regulering av en bank på nøyaktig samme måte, så det ville være betydelig dobbeltarbeid og overlapping. Gjøre med to veiledere vil også øke kostnadene ved tilsynsenhetene. Twin Peaks-konseptet har så langt ikke funnet nåde i praksis, men har det amerikanske systemet utviklet seg på en måte som tilsvarer den, med Federal Reserve kommer nær en systemisk stabilitet (Prudential) veileder, og Securities and Exchange Commission (SEC) foretagende utøvelsen av virksomheten rolle.

Ett viktig poeng er å dele oppgaver i henhold til mikro og makro tilnærminger. Kunden beskyttelse problemer er som regel knyttet til mikronivået beslutningstaking, mens systemiske stabilitet handler mest med makro, men i noen grad med mikro-nivået også. Det har blitt hevdet at det å holde makro del av systemisk stabilitetsproblemer med sentralbanken og mikro del med et uavhengig byrå ville gjenopprette klarhet og ansvar.

Det er verdt å diskutere hvordan dette problemet gjelder for utviklingsland. Den finansielle strukturen i utviklingsland og overgangs-land er ganske forskjellig fra utviklede økonomier. De pleier å være enklere, mer avhengig av standard forretningsbank og grad av uskarpe grensene i disse landene er lav. I utviklede land kompleksiteten i finansiell sektor og viskes grensene tvinge sentrale bankfolk å utvide sine aktiviteter lenger bort fra tradisjonelle grenser. Det skaper også mangfoldet av veiledere eller enhetlig tilsynsorgan utenfor sentralbanken. Dette er ikke tilfelle i utviklingsland. Banksystemet, forsikringsselskaper og børsen kan sameksistere uten mye friksjon eller overlapper hverandre.

Dermed styrke argumentet om å endre strukturen i finansielle system og om sentralbanken skal regulere non-bank finansielle institusjoner, så vel i stor grad avhenger av graden av tåkelegge grenser mellom ulike typer finansielle mellommenn og beredskap for sentralbanken å takle med ansvaret som ligger utenfor sitt historiske sfære av kompetanse. Praktisk talt observert trend mot separasjon av regulerende funksjon fra sentralbanken kan forklares av utviklingen i finansmarkedene i ulike land som har en tendens til å gjøre dette argumentet avgjørende.