Revmatoid artritt Kills!

Revmatoid artritt (RA) er den vanligste inflammatoriske form for leddgikt og berører om lag 2 millioner amerikanere. RA er en kronisk, systemisk autoimmun sykdom som fortrinnsvis angriper leddene, men også angriper andre organsystemer slik som lunger, øyne, hud og hjerte / kar systemet.

Oppfatningen om at bare artritt gjelder ikke RA. Mange nyere epidemiologiske studier har vist at dødeligheten i RA-pasienter er høyere enn hos personer uten revmatoid artritt.

Hva er mer urovekkende, er at denne økningen i dødelighet synes å bli verre ifølge en studie rapporterte i november 2007-utgaven av Arthritis and Rheumatism.

"Vi fant ingen beviser som viser at RA fag opplevd forbedringer i overlevelse i løpet av de siste 4 5 årene," senior forfatteren Dr. Sherine E. Gabriel fra Mayo Clinic i Rochester, Minnesota, sier i en pressemelding. "Faktisk gjorde RA fagene ikke får den samme forbedringer i overlevelse som deres jevnaldrende uten leddgikt, noe som resulterer i en forverring av den relative dødeligheten i de senere årene, og en utvidelse av dødeligheten gapet mellom RA fag og befolkningen for øvrig hele tiden . "

I løpet av de siste tiårene av økt overlevelse i befolkningen generelt, har pasienter med RA også dratt nytte av tidligere diagnose, nyere stoff protokoller, og mer aggressiv behandling programmer. Men om disse forbedringer i ledelse er forbundet med bedret overlevelse er ikke veldefinert.

Bruke den medisinske posten database over alle innbyggerne i Olmsted County, Minnesota (der Mayo Clinic ligger), identifisert etterforskerne 822 individer med RA ved American College of Rheumatology kriterier, er 18 år eller eldre. Dette inkluderte alle innbyggerne i Rochester, Minnesota, først diagnosen RA mellom 1. januar 1955 og 1. januar 1995 samt alle innbyggerne i Olmsted County diagnosen RA mellom 1. januar 1995 og 1. januar, 2000.

Gjennomsnittsalderen ved RA debutalder var 57,6 år, 71,5% av pasientene var kvinner. Oppfølging fortsatte inntil døden eller 1 januar 2007. Under oppfølging av en median 11,7 år, 445 pasienter med RA døde.

Ved hjelp av statistiske modeller justert for alder og kjønn, etterforskerne sammenlignet overlevelsen av pasienter med diagnosen RA 1955 til 1964, 1965 til 1974 1975 til 1984, 1985 til 1994 og 1995 til 2000. I løpet av disse 5 tidsperioder, gjorde overlevelse for RA-pasienter ikke endres vesentlig, viser ingen vesentlig forbedring i levetid.

Selv forventet dødelighet i befolkningen generelt falt dramatisk for både menn og kvinner mellom 1965 og 2005 var dødeligheten for kvinnelige og mannlige RA pasienter konstant på 2,4 og 2,5 per 100 person-år, henholdsvis i samme tidsrom. For kvinner i Minnesota generelle befolkningen, dødeligheten redusert fra 1,0 per 100 person-år i 1965 til 0,2 per 100 årsverk i 2000, mens for menn, dødelighet redusert fra 1,2 per 100 person-år i 1965 til 0,3 per 100 person - år i 2000.

"Selv om årsakene til den økende dødeligheten gapet er uklare, hjerte-dødsfall utgjør minst halvparten av dødsfall hos pasienter med RA, og det er mulig at den kardiovaskulære inngrep som økt levealder i befolkningen generelt har kanskje ikke hatt de samme gunstige effektene hos personer med RA, "Dr. Gabriel sa.

Forfatterne gjør påpeke noen mulige feil i analysen sin. En studie begrensning var at studien ble gjennomført i 1 geografiske området og de fleste fagene var kaukasiske. En annen brist er at studien ikke kunne telle individer med RA som ikke var tilstede for medisinsk behandling. Endelig er det ikke mulig å ekstrapolere funnene til pasienter med diagnosen RA etter 2000, som kan ha vært behandlet mer aggressivt med biologisk behandling.

Forfatterne innstendigste anbefaler forskning som vil avklare årsakene bak dette dødelighet avviket og det vil føre til løsninger bedre overlevelse hos pasienter med RA. (Arthritis Rheum. 2007; 56:35833587).

Forfattere Merk: For øyeblikket er det en enorm mengde forskning som gjøres for å utvikle mer effektive, mer selektive, og sikrere RA terapier. Hvorvidt disse behandlinger vil ha en betydelig innvirkning på dødeligheten er fortsatt usikker. Det er interessant dokumentasjon på at TNF-hemmere kan muligens redusere frekvensen av aterosklerotisk sykdom i RA. Og det er også noe bevis for at disse legemidlene kan redusere forekomsten av lymfom hos pasienter med RA. Dette oppveies av økningen i luftveisinfeksjoner som forekommer hos pasienter behandlet med TNF-hemmere. Bare tid og mer forskning vil gi oss svar.